11.-12. September 1999, Tre tidlige morgener - fra en flott Indian summer i 1999

Oslo, 12 september 08:00

Løvet lå som gule sneflak på den sorte asfalten og var en påminnelse om at sommeren nærmet seg en uungåelig slutt. Det skrå lyset fra en rød morgensol ble filtrert gjennom løvdekket på trærne og fremhevet hver eneste sprekk og sandkorn på veibanen.

Luften var kald og hadde en bitende snert, det var helt vindstille. Vannet som var synlig gjennom bjerkestammene var speilblankt og et par ender svømte rundt og holdt på med morgenstellet.

En lav rumlende lyd ble sterkere og sterkere, og i det den orange, glinsende maskinen brølte forbi, kastet løvet som hadde ligget på veien seg opp i en virvlende piruett mens endene kvekket fornærmet over å ha blitt forstyrret. Den rumlende lyden ble raskt svakere og svakere, og roen senket seg igjen over veistrekket.

Noen kilometer lengere frem nøt føreren av monsteret den nydelige dagen og den kalde luften som strømmet igjennom lufteåpningene i hjelmen. Han lot monsteret danse seg igjennom kurvene mens pusten gikk rolig og jevnt. Den ene bilen han tok igjen ble raskt passert ved hjelp av et lite vrikk med høyre hånd. Igjen var han alene på veien som krøllet seg fremover igjenom terrenget.

Monsteret gulpet i seg en blanding av frisk, kald luft og bensin inn i den tosylindrede motoren, og gav villig i fra seg et gutturalt brøl i det føreren akselererte ut av en særlig morsom svingkombinasjon.

Maskin og fører var ett, veien var målet og den perfekte morgenen var hans. Førenen av monsteret tillot seg tilogmed å hilse blidt på noen morgentrette politimenn som stod i veikanten og forberedte noe som så ut som en fartskontroll. De smilte og hilste tilbake på den hyggelige motorsyklisten.

Igjen ble veien svingete og mer utfordrende, pusten til føreren begynte å gå hurtigere mens den krevende veistrekingen ble forsert av monsteret og føreren uten en skygge av nølen. Føreren lot seg pendle fra side til side i salen i takt med monsteret som villig lot seg lede, og danset en grasiøs balett gjennom svingene.

En tidlig jogger skvatt frem over veibanen og føreren grep med to fingre på sin behanskete hånd om bremsehendelen. De massive stemplene på Brembo-bremsene grep om skivebremsen foran og stoppet sykkelen på forbausende kort streking. Joggeren så måpende på det brølende monsteret som hadde kommet dundrende rundt en sving.

Igjen satte føreren sykkelen i bevegelse og fortsatte i et roligere tempo mens øynene hans var på utkikk etter andre joggere, det var tydelig at verden hadde begynt å våkne igjen.

Solen begynte så smått å varme litt bedre og de første innsektene begynte å klistre seg på visiret - det var på tide å vende kursen hjem igjen før flere folk våknet og gjorde veiene fulle av trafikk.

10 mil ble tilbakelagt, og det var godt.

En tidlig morgen

Tidlig dagen før, i De Dype Skoger, begynte BB#6 å forberede seg til dagens store ferd mot nord. Hun hadde hørt rykte om at et dameparty var i emning utenfor Rain City, og ville gripe sjansen til å delta i dette. Hun hadde konspirert med vertinnen, og det var klart at BB'ens ankomst forble en godt skjult hemmelighet for en av kveldens gjester - BB's mor.

Tidlig oppe, sola skinte, fuglene var forlengst i full gang med dagens gjøremål. De stilige Oxfordveskene var pakket med det aller nødvendigste, og en liten sekk rommet termos med varmt vann, fotoapparat, nescafe og rett-i-koppen. Ruta var lagt, den gikk først i retning Tiggerstaden, for så å følge E6 til RV3 og Østerdalen. Ikledd St.Gerbings varmende jakkefor og hansker la hun i vei, vinket avgårde av mann & barn. De første 3-4km gikk i strålende solskinn, men så kom tåka...

Tåka kom og gikk helt til Eidsvoll, da sola omsider fikk overtaket og all skylignende substans forsvant (som dugg for sola!). Trafikken var lav, og farten kunne holdes jevnt i 130^h^h90. I hvert fall om ikke tåka var for nærværende. (Visiret dugget fortere enn hun klarte å tørke av...) Det fløt fint, men kjedelig, avgårde. Ved Midgård (?), en drøy mils vei fra Elverum, tok hun dagens første rast. Inn i den døgnåpne kafeen, etter å ha fylt den svære tanken med drivstoff. I kafeen fikk hun selv drivstoff, i form av et eggesmørbrød, juice og en kanne kaffe. (Sympatisk kafe, de selger kaffekanner med inntil 4 kopper kaffe i)

Etter en passe lang hvil salet hun på igjen, i retning Østerdalen. Men ikke helt til Rain City. Planen gikk ut på å ta av ved Koppang, RV30 for senere å ta retning mot Drevsjø. Østerdalen er en minimal utfordring for motorsykling, og det gikk stort sett unna i maks under-lappgrensa-hastighet. Ved Koppang gikk veien østover, og RV30 bød på *litt* mer utfordrende vegstrekninger. Trafikken var fremdeles minimal, og BB#6 kunne nyte en vakker lørdags formiddag - badet i sol og sommer. St.Gerbing fikk etterhvert hvile, og dagen tegnet til å bli en av samme slag som det hadde vært mange av denne høsten.

Ved Åkrestrømmen ble det en liten kunstpause, idet de fire koppene med kaffe meldte sin avgang... Hyxaco var et egnet sted for slikt. Mens hun ventet på å få WC-nøkkelen av betjeningen ble hun behørig beglodd av et knippe rypejegere, som gjorde de siste innkjøpene for helgas aktiviteter (blandevann, sigaretter, Lek og Cats). Men BB'er lar seg ikke affisere av slike blikk, vant som de er til å bli beskuet...

Men så kunne kursen settes mot Drevsjø og senere Røros, over skogene i Rendalen og RV217. Denne hadde et par hakk større svingfaktor, og Sprinten - med godt innkjørt RR-dekk bak - kunne boltre seg i alle slags svinger. Et skår i gleden var likevel alt vegarbeidet og den noe dårlige standarden på vegen. (Store partier med grus, og tildels elendig dekke den første biten fra RV30 og østover) Så kom Isteren og RV26. Laaaaange svinger og laaaaange strekker, uten biler, folk, dyr eller UP. Go figure :)

Likeså med RV28 mot Os og Røros. Her var det at Den Perfekte Rasteplassen dukket opp, skjermet fra veien, ved elva. En strålende plass for å innta medbragt kaffe og rett-i-koppen! Klærne ble kastet, og koppene fylt. Elva fløt skvalpende forbi lavkledte steiner, stillheten ble bare brutt av en og annen lokal størrelse på traktor... Livet er herlig! (Derfor skal det ikke sies noe om all søpla som lå strødd rundt omkring... :-/ )

Neste etappe gikk til Bergstaden, som også lå badet i sol. Jo, det er et vakkert land vi bor i! Men idag var det ikke innlagt besøk der, så BB#6 passerte stedet hvor hun fikk tildelt sitt BB# i 1997 uten å stoppe.. Brekken og RV705. Denne går helt til Stjørdal, som var målet denne dagen. Der skulle partyet være, uanfektet av Bluesfestival og andre påfunn.

*Dette* er en uhyre morsom vei å kjøre MC på! Lange rettstrekker krydret med svinger, flott landskap, ispedd et og annet reinsdyr. Høy trivselsfaktor, Sprinten og dens rytter var god og varm i trøya nå. Midt oppe på fjellet fikk hun øye på en liten reinsdyrfamilie, en alenemamma med kalven sin. Tilfeldighetene gav henne en mulighet for å parkere den svarte sykkelen ved veien, og reinsdyra fulgte nysgjerrig med. Ikke hver dag de stifter nærmere bekjentskap med slike tohjulte skapninger. Men de lot seg ikke affisere synderlig av denne, og fulgte nysgjerrig med da rytteren steg av, pakket ut fotoapparat, og foreviget den lille familien med en Sprint i forgrunnen :)

Siden hun er tildels lokalkjent på strekningen Tydal - Stjørdal gikk denne unna med høy glisfaktor, og på kort tid ;)
Dagen hadde blitt til ettermiddag, og tida var inne for å finne stedet for kveldens utskeielser, det ligger midt i "byen". Vertinnen tok i mot, bød på dusj og kaffe, samt en kald øl. Sprinten parkert i underjordisk garasje, unna klåfingrede bluesfans. Jau, de e bærre lækkert!

Og aldri har vel BB#6 sett sitt moderlige opphav med lengre ansikt og mangel på talens bruk enn da hun oppdaget sin datter der, helt uventet og uanmeldt :)

Nesten 70 mil var tilbakelagt, og BB#6 kunne riktig nyte rødvin, god mat, godt selskap og en varm sommerkveld i September!

(Returen på mandag forbigås i stillhet, den gikk via Østerdalen til litt forbi Minnesund, der RV180 ble gjenbesøkt (moro, moro!), og senere RV4, RV35, Dype Skoger)

BB#6 (Grethe)