Øyvin Wormnæs forteller om sin første Gravatur

Da var min første Grava-tur historie (nå har jeg riktignok vært der før, men ikke sammen med motorsyklister på motorsykkel). Dette skjedde:

Det første jeg oppdaget var at man ikke kan kjenne folk igjen på gata fordi man har sett dem poste på news. Jeg tenkte at de burde hatt siggene på dressen da jeg kom ned på KJ og ikke kjente igjen ett menneske i gjengen som sto der. Et oransje monster hadde jeg en mistanke om at jeg hadde lest om, men siden jeg ikke ante hvordan eieren så ut hjalp det lite... Ikke var utseende til de som sto der voldsomt innbydende, heller, for de flestes vedkommende, da, men akkurat det skal jeg ikke si, for det kan misforstås.

Dessuten har jeg i grunnen aldri lært å rygge sykkelen, så det må ha sett rimelig tåpelig ut der jeg skulle buksere maskinen inn til fortauskanten. Kanskje like greit de ikke visste hvem jeg var, tenkte jeg da.

Nåvel, etter noen få minutter kom ett fjes (og sykkel) jeg kjente igjen, nemlig "prikkedøden" ...david på diskret og eksklusiv sort Aprilia. Jeg klenget meg på og fikk navnet på noen andre, i hvert fall. .david mente jeg hadde en pen sykkel, så han er helt klart en kjernekar. Etter å ha stått og rent bort i solsteken en stund skulle vi ut til Grava og plukke opp noen fler.

Den turen gikk i de hellige fartsgrenser, sikkert fordi de foran ikke klarte å kjøre fortere. Det passet meg egentlig bra, siden jeg er utrolig feig, særlig i byen og på landeveien.

Vel fremme hadde vi mistet noen (Børge og to til?). Det var litt rart, siden jeg selvoppofrende hadde kontrollert feltet bakfra hele turen. Etter intens tenkning kom "vi" på at flere sykler hadde kjørt inn for å fylle bensin underveis. Kunne det være en sammenheng? Det var det.

Nåvel, feltet ble samlet igjen og vi ble oppdatert på ulykken. En og annen kommentar om bilføreren ble avlevert til full konsensus.

Etter mer venting fortalte .david at noen skulle ut en tur. Jeg hadde jo ikke kommet bare for å kikke ut i lufta, så jeg ville henge meg på. Kanskje jeg kunne ha luktet lunta da -oep med et skjevt smil spurte .david om det bare var Wobbelister som skulle av gårde, .david så seg rundt, så meg og sa "neida!" Som det var, var nesa for tett til å lukte mye i det hele tatt, viste det seg. Ikke engang totaktsoljelukt fikk jeg med meg, og det hadde selvsagt bare med det å gjøre, ikke med avstand til forankjørende.

I pen og kontrollert fart kjørte vi til Ski, der vi ventet en stund på noen til (består sånne fellesturer egentlig mest av venting, mon tro?). Her fikk jeg vite litt av hvert om sykkelen av -oep, som kjører VFR, men med en annen farge enn min, og dermed også må være en kjernekar. Et veldig viktig hemmelig triks holdt han helt tett om, men det kommer jeg tilbake til om et øyeblikk. Til slutt kom vi da igang.

Jeg hørte .david starte Apriliaen, og den hørtes akkurat ut som en symaskin. Morsom lyd. Jeg var tredje sist. Etter to svinger kjørte -oep forbi. (Meget hasardiøst forresten, jeg kunne aldri i livet ha klart den forbikjøringen med den nå kondemnerte Simca'en til foreldrene mine jeg pleide å kjøre før jeg kjøpte sykkel, så forbikjøringen var helt klart under enhver kritikk.) Etter tre svinger var symaskinen og alle andre fullstendig ute av syne (unntatt en grønn Kawa som lå bak og kjørte noe mer likt meg og som jeg ikke aner hvem var), og det forble de til et kryss der de sto og ventet. Så forsvant de igjen etter to svinger, og ble borte igjen til vi kom til et nytt kryss. Dette gjentok seg nok en gang, men så holdt jeg ikke så altfor gæernt følge i et mer åpent landskap. Helt til mitt noe for slitte visir jeg måtte ha åpent i motlyset klappet igjen av vinden i en lang venstresving og dermed prompte fjernet det meste av utsikten forover. Da fikk jeg puls, gitt, åherrejemini! I dag kjøper jeg nytt og funderer over behovet for å lære veldig fort og helst ikke av alle typer erfaringer. (Hvor lenge varer visirer, forresten, jeg har vel kjørt omkring 150-200 mil med det jeg har, og det er da ikke *så* langt?)

Dette var altså et turforløp som nærmest skrek etter en forklaring. Forskjellen kunne utelukkende skyldes syklene, så mye var klart.

En sykkel var en gul VTR (*var* det KAS, forresten?) foran der et sted. Den er helt klart raskere enn min, det ser man av at den modellen heter 1000 mens min bare heter 750. Dessuten var den gul. Var det ikke en Ducati som var så gul at den kjørte rett ut på Anderstorp? Det forklarer ham, ingen problemer der.

.davids sykkel heter bare 250, så i utgangspunktet skulle jeg kjørt tre ganger så fort, noe jeg ikke gjorde. Dette funderte jeg mye over, men da vi sto parkert på Grava etter turen fikk jeg øye på det som forklarte saken - sykkelen hans hadde "Replica" skrevet med små bokstaver. Han hadde altså ikke kjørt hele runden, men hatt en eller flere kopisykler stående på strategiske steder, men glemt å fjerne kopimerket. Trikset har jeg sett brukt flere ganger når Donald blir lurt av guttene i ett eller annet kappløp, og jaggu ble ikke jeg nesten lurt jeg også, men bare nesten! Var det egentlig samme .david på alle punktene, forresten? Jeg så ham jo ikke under hjelmen.

Da gjensto -oep som et problem, for han hadde akkurat samme sykkel som meg, bare eldre. Dermed var vi i utgangspunktet like raske eller jeg skulle egentlig vært litttegrann raskere med et par år nyere modell. Så mye var klart, men allikevel kjørte han altså fra meg. I skjul inspiserte jeg sykkelen hans på Grava, siden hendelsen med utbyttingen av .david gjorde meg meget mistenksom - og ganske riktig! Hvorfor haier med sin ru sandpapirhud har så liten glidemotstand i vann mens en glatt overflate har større har ikke jeg en god forklaring på, men -oep har helt klart skjønt poenget. Hans noe mattere lakk gir en betydelig lavere luftmotstand enn min relativt blanke. Jeg kunne altså puste rolig ut, forbikjøringen hadde en helt naturlig forklaring.

Noen kan kanskje ha skjønt at jeg var på sporet, for plutselig og uten varsel var klokka mi over åtte og dermed skulle man dra hjemover etter hvert. Vi dro hver til vårt, og jeg på min side kunne sakte kruse hjem mens jeg rolig slo fast for meg selv at jeg ikke har noen ting å lære om kjøreteknikk. Men at nammerne kunne gjøre så mye for å lure *en* enkelt fersking, *det* hadde jeg jammen ikke trodd.

Øyvin - "That's my story, and I'm sticking to it"

Tilbake til humorsiden